Scener fra den desidert siste Sovjetstat
Trip Start
Aug 12, 2009
1
15
Trip End
Dec 22, 2009
Tiraspol, Moldova
Friday, September 11, 2009
1. Protagonisten ankommer grensa. Int. Dag.
Et moderne, typisk grenseskur. To luker. Lang kø. Det aller meste ser generelt østeuropeisk ut. Men, på veggen: Et kart over Transnistria. Mindre utsnitt, ser uniformene. Ser sovjetiske ut. Merket på lua: Hammeren og sigden. Flagget: Rødt, med grønn stripe over, hammer og sigd i gult. Kan skimte røde stjerner her og der i bildekantene.
Klipp til protagonisten. Spiller kul og avslappet, men er egentlig redd. Klipp til par som står med Lonely Planets "Romania & Moldova”-guide i hånda, trekkingsko, sporty sekk og generell friluftsmenneskelook.
PROTAGONISTEN: Excuse me? Where are you guys from?
PARET: Czech republick
PROTAGONISTEN: Oh. I'm from Norway.
PARET: I know. I saw your passport.
Alle tre ler kort, forsiktig og smånervøst.
Senere: Utenfor bygget. Protagonisten står utenfor marsjrutkaen. Paret kommer bort. Smiler bredt.
PARET: That was surpricing.
PROTAGONISTEN (tydelig opprømt): Yeah! I was expecting at least to be questioned, or even be forced to pay a bribe or something. I mean, I’ve heard all kinds of stories about this place.
PARET: Yeah, me too.
PROTAGONISTEN: Yeah, you can’t help but think that if this went this easy, what’s in store at the exit? (har tenkt ut setningen på forhånd)
2. Protagonisten ankommer hovedstaden, Tiraspol. Ext. Dag.
Kjørebilder til balkanbeataktige eller generelle østeuropeiske toner. Ser flate, tørre, skrinne åkre med korn, solsikker, kål, poteter. Raser forbi på lav blender. Ser en sjekkpost med tanks under kamuflasje, og soldater rundt. Et sovjetmonument. En hammer og sigd. Begynnende bybebyggelse. Så marsjrutkaen som svinger opp foran togstasjonen. Døra går opp, motoren slås av. Protagonisten går ut. Ser seg om. Stille. Musikk i krysningspunktet spagettiwestern og sovjetfilm begynner. Protagonisten ser bortover mot stasjonen. Så mot veien. Noen få mennesker her og der. Alle snakker lavt eller ikke i det hele tatt. Paret kommer bort.
PARET: So, have a nice trip!
PROTAGONISTEN: Good luck!
3. Protagonisten finner hotellet sitt
Sovjetwesternmusikken fortsetter. Protagonisten står foran resepsjonen. Står ”administrator” med kyrilliske bok staver. Får rommet sitt. Hele hotellet ser sovjetisk ut. Politimann med sovjetsymbol på lua sitter ved heisen. Inn på rommet. 70-tallsaktig og nedslitt. Gammel, sovjetisk 70-tallsradio på bordet. Lav, enkeltseng med slitt sengeteppe. Protagonisten går ut på balkongen. Strever litt med å få opp døra, som har en sær, annerledes åpningsfunksjon. Ute på balkongen. Pane fra venstre. Følger elva. Ser folk som bader. Flere sovjetaktige politifolk her og der i parken og på veien under balkongen. En og annen babusjka og dedusjka. Så kommer torget, og scena. Stille overalt. Bare musikken.
4. Protagonisten tar en sightseing. Ext. Dag.
Musikken fortsetter. Kjappe klipp av protagonisten som vekselvis går, tar bilder, og bilde av ”severdighetene”: Den evige flamme med gravene til soldathelter. Leninstatue. Et WWII-monument. Ny Leninstatue. En tank, trolig brukt i WWII. Et bilde av Lenin. En statue av en eller annen betydningsfull hærfører fra 1800-tallet. Et bilde av Putin. En kino. Et bilde av utbryterpresident Igor Smirnov (ja, han heter faktiskt så) som trykker hånd med Medvedev med Kreml i bakgrunnen. Til slutt: Et enormt oppbud av politifolk og gendarmeritypepolitifolk. Står oppstilt, flere hundre, på hovedplassen. Enorm plass. Ser scena som ligger klar i bakgrunnen. Protagonisten tar bilder i smyg først. Så går han fram til en av politifolkene.
PROTAGONISTEN (på russisk nå, men her i manuset direkte oversatt til norsk): Unnskyld? Bilde. Ok?
POLITISJEF: NEI!
Protagonisten går videre. Ganske tomme, militærparadedimensjonerte gater. En og annen syklist. En og annen babusjka. En del barn i skoleuniform. Alle er stille og lav(/få-)mælte. Selv de i tagge- og skatealderen. Får øye på paret.
PROTAGONISTEN: Ah. Hi! How’s it going.
Alle tre ler.
PARET: Well, we’ve seen pretty much everything now, and there’s not much to see is there?
Alle tre ler igjen.
PROTAGONISTEN: Yeah! And it’s so quiet everywhere. There’s, like, people her, but they’re all so quiet.
PARET: Yeah, this is just how it was in Czeck republic fifteen years ago. (peker halvt oppgitt på Lenin-statuen foran regjeringskvartalet for å understreke)
Musikk fades.
5. Protagonisten får oppleve helter fra 70-tallet. Eller? Ext. Kveld.
Den militærparadedimensjonerte plassen, nå FULL av folk. Minst 15.000, men vanskelig å anslå. (Note: Dataanimere eller eventuelt arrangere konsert, for å unngå så mange statister?) Ser stor, brummesyngende lokal helt på scena. Nærbilder av folk. Gamle, unge. Menn. Kviner. Barn. Fulle. Edru. Dansende. Smilende. Alvorlige. Mørke. Lyse. Pene. Slitte. Neste klipp: fra avstand, stort utsnitt. Nytt klipp, nå med den ene inngangen i forgrunnen. Nært: Protagonisten går inn. Blir stoppet av politimann. (Samtale på russisk, her direkte oversatt til norsk)
POLITIMANNEN: Kan jeg få se veska?
PROTAGONISTEN: Jeg forstår ikke. Lite russisk. Engelsk?
POLITIMANNEN: Lite engelsk. Your bag!
Protagonisten åpner første lomma. Politimannen nikker. Neste åpning.
PROTAGONISTEN: Camera. And some equipment.
Protagonisten lukker og gjør seg klar til å gå.
POLITIMANNEN: Og den tredje?
(Peker på den ikke lett synlige PC-åpningen). Protagonisten åpner. Drar ut en ledning og en PC.
PROTAGONISTEN: Datamaskin.
POLITIMANNEN: Er du journalist?
PROTAGONISTEN: Neineinei. Turist.
POLITIMANNEN: Bare turist?
PROTAGONISTEN: Bare turist.
Protagonisten går inn. Hører på den kjedelige musikken. Representanten fra mobilselskapet som har sponset gratiskonserten kommer inn på scenen. Snakker russisk og showmannengelsk om hverandre.
PROMOMANN: ARE… YOU…. READY… FOR… BOOOOOONEEEEYY EEEEEMMMMMAAH!
PUBLIKUM I KOR: YEEEEAAAAHHH!
De fire bandmedlemmene ankommer scenen. Ser atskillig yngre ut enn alderen skulle tilsi. Unge, virile. Den mannlige delen rapper og breaker. EVENTUELT legge på følgende BBC-aktige kommentar her:
”Boney M ble startet av vesttyske Frank Farian på 70-tallet. Farian skrev og skapte konseptet i studioet sitt, og fant fire unge mennesker med god stemme og hver sin spesielle showegenskap, tre kvinner og en mann fra ulike øyer i Karibia, som passet inn i kombinasjonen disco og oljefat. Ved siden av Abba ble Boney M et av 70-tallets ledende pop- og disco-band. Fortsatt i dag er bandet svært populært i Øst-Europa og tidligere sovjetstater. De fire originalmedlemmene spiller ikke lenger sammen, men man kan noe forenklet si at bandet har formert seg, og lever i beste velgående på mer enn én scene samtidig. For hvert av de fire medlemmene har fortsatt med sitt eget Boney M, der de har tatt med seg tre nye medlemmer, og framfører gamle slagere. Gjerne i utbryterrepublikker (blant annet har den ene konstellasjonen spilt en noe kontroversiell, politisk motivert konsert i Sør-Ossetia). I tillegg har selveste Frank Farian sitt eget show, i tillegg til at det reiser rundt et ukjent (og trolig varierende antall) tributeband som kaller seg Boney M, uten å si noe om at de bare er et tributeband. Negere ser jo så like ut, uansett, så folk legger ikke merke til noen stor forskjell. Hvem som står på scenen i kveld er uvisst, men så vidt vi kan bedømme er det ikke noen av originalmedlemmene. Det kan være Farians folk. Vi bryr oss ikke, for dette er både gøy og svinger og groover og så videre uansett. Krangelen om hvem som er Boney M har både VÆRT gjenstand for rettsapparatet og kommer garantert til å BLI det mange ganger til. I kveld, mine damer og herrer, ER det Boney M som står på scenen i Tiraspol. Hooray, hooray, it’s a holiday!”
6. Protagonisten gör det igjen. Han är dum mot sig själv. Han är så bra på sånt. Eller hur? Ext. Natt.
Etter konserten. Folk går i stim unna scena. I stimen: Protagonisten. Tydelig fornøyd. Smånynner på Daddy Cool, føler seg tydelig som Daddy Cool. Legger igjen sekken på hotellet. Går videre. Finner en bar. Finner en øl og en shot. Finner noen folk. Finner en svært spinkel måte å kommunisere med en blanding av engelsk og russisk. Finner en øl og en shot til. Får en vodkashot av folka han har funnet. Finner ut at folka begynner å føle seg for fulle. Finner ut at han selv er for edru. Finner ut om en nattklubb i nærheten. Finner nattklubben. Finner ut at dresscoden ikke innbefatter møkkete, stinkende shorts, svett skjorte, ustelt, finsk skjeggvekst (i et land der han senere finner ut at folk unnskylder seg når de møter folk ubarbert), og caps. Finner en annen nattklubb uten dresscode, men der han likevel blir tatt fra capsen og tilbudt juling. Finner ut at det beste er å smile, gripe tak i capsen, og komme seg videre. Finner ut at dette var så bra gjort at han er nødt til fortsatt å være for edru. Finner en bar. Finner en øl. Finner en shot. Finner masse pene danserinner på dansegulvet (men kun med øynene, selvfølgelig, dansing er ikke vår protagonists venn). Finner mer øl. Finner ut at formen nå begynner å bli skakk. Finner ut at han skal gå.
Videre i korte klipp (slik protagonisten vagt husker det dagen etter):
* Protagonisten kjøper mer øl i en kiosk på veien tilbake til hotellet.
* Protagonisten sjangler gatelangs, med en pose med øl i den ene hånda og en åpnet ølflaske i den andre, i en by der politiet er kjent for å ta med overstadig berusede folk for å bøtelegge (les: ta saftige bestikkelser), noe han også er advart mot av folkene han møtte tidligere, som fornuftig nok gikk hjem da de nærmet seg denne tilstanden.
* Protagonisten står lent inntil en vegg i en sidegate. Later vannet. Hører det piper i bremser bak seg: ”Dette er ikke et toalett”, kan han tyde at politimannen i politibilen roper. Protagonisten som nå ikke føler seg det skapte grann som Daddy Cool går bort og forklarer på en svært enkel og like sjanglende som han selv russisk at det ble for langt til hotellet, og dermed måtte det gjøres det som måtte gjøres. Før politimannen rekker å svare kommer en kommando over radioen, politimannen slenger ut en advarsel, blålysene settes på, og politibilen spinner av gårde så raskt som en Lada kan spinne.
* Protagonisten roter rundt i noe som for han i denne tilstanden føles som en labyrint. Ser toppen av hotellet, men går i blindgate etter blindgate.
* Protagonisten i hotellbaren. Henger over disken. Sier nei takk til et tilbud om å bli gift med en skjønnhet med antydning til tannråte. Snakker med gangsteraktig fyr om norsk laks. Gjør nok en gang oppdagelsen at russisk er lettere å snakke jo fullere man blir.
7. Protagonisten forlater Sovjetrepublikken. Ext. Høylys dag.
Protagonisten våkner. Klokka er fem på tolv. Tydelig sliten. Tar seg til hodet. Viser i all tydelighet at han er i en sjaber forfatning. Skynder seg for å rekke utsjekkingen klokka 12. Sjekker ut. Går raskt gjennom gatene. Musikk: Noe høyt og bråkete, for å beskrive indre tilstand. Finner togstasjonen. Må vente to timer på første marsjrutka. Spiser en pølse med brød og en cola, siden det er det han får for de transnistriske rublene han ikke rakk å drikke opp kvelden før. Vond pølse, prøver å skjule det, men ansiktsuttrykk røper ham. Varm, klam og jævlig marsjrutkatur til grensa. På grensa: kommer offiser med hammer og sigd og samler inn pass. Én mann blir kommandert inn i bua: Selvsagt vår kjære protagonist. Klipp til avhør. En politimann virker snill og sitter og smiler ved en kontorpult. En politimann virker slem, og går teatralsk fram og tilbake over golvet mens han rister på hodet.
POLITIMANN (BAD COP): Here. Stamp. Into Ukraine. Yes?
PROTAGONISTEN: Yes.
POLITIMANN (BAD COP): Here, Stamp out of Ukraine. Yes?
PROTAGONISTEN: Yes.
POLITIMANN (BAD COP): Here. Stamp into Moldova. Yes?
PROTAGONISTEN: Yes.
POLITIMANN (BAD COP): No stamp out of Moldova?
PROTAGONISTEN: No, because I leave through Transnistria. Here. Now. No problem.
Protagonisten smiler tappert. Spiller Daddy Cool. Det gjør politimannen også, men han smiler ikke.
POLITIMANN (BAD COP): Yes! Problem!
Korte, raske klipp av politimann som forsøker å forklare at protagonisten har et kjempeproblem. Korte, raske klipp av protagonisten som forsøker å virke uanfektet, og som at dette skal gå helt fint, helt fint, helt fint, bare nå unngå at det kommer til det åpenbare. Det kommer til det åpenbare:
POLITIMANN (GOOD COP): You give me present. I fix problem. Yes?
Protagonisten later som han ikke forstår. Ler. Sier han ikke forstår på russisk. Korte klipp der begge parter gjentar seg. Til slutt blir good cop sur og også litt bad cop-aktig. Sender protagonisten på dør, og inn i en buss full av østeuropeere som har ventet vel lenge. Det blir ingen present. Marsjrutkaen ruller ut av den siste sovjetstaten. Avslutningsscene: Ser protagonisten som sliten og møkkete puster lettet ut.
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
(Note: Nevne på kommentatorsporet at jeg gjennom mye av marsjrutkaturen tenkte på det å bli voksen kontra det å oppføre seg som det jeg har gjort det siste døgnet? Fest eller familie? Reise eller ta en fast jobb, og bo et fast, trygt sted? Og eventuelt også nevne at jeg i like stor grad står uten svar?)
