En tur gjennom ”Tiger-hoppe-juvet”.

Trip Start Jul 22, 2010
1
104
113
Trip End Jul 21, 2011


Loading Map
Map your own trip!
Map Options
Show trip route
Hide lines
shadow

Flag of China  , Yunnan,
Friday, June 10, 2011

Du store kineser! 
I det siste har det jammen gått meget tid med til forflyttelse, og jeg har lagt en del mil bak meg. Plutselig befinner jeg meg nesten på grensen til nordliger deler av Burma, og heller ikke langt fra det nordøstligste puntet i India. Da jeg hoppet av toget i Lijiang, var klokken ikke mer enn syv om morgenen, den kalde natteluften hadde ikke helt forsvunnet, og for første gang på særdeles lenge tok jeg på meg en genser. En fellestaxi fraktet meg inn til gamlebyen, hvor jeg vandret rundt en stund før jeg endelig fant gjestehuset jeg hadde bestemt meg for. Gamlebyen er et virvar av gater, som alle ser nesten helt like ut, og skiltingen er dårlig, men til slutt fant jeg Mama Naxis Guesthouse. Jeg har igrunnen vanskeligheter med å bestemme meg for hva jeg synes om Lijiang. Gamlebyen er en massiv turistmagnet, beskyttet av Unescos world heritage-program, og unektelig veldig pikturesk. Alle de små gatene er brostenbelagte, og samtlige hus er oppført i vakker gammel kinesisk stil med "skihopp”-hjørner på takene. Hele gamlebyen består nå av kun hoteller, restauranter og suvenirbutikker, og det er her på dette punktet idyllen sprekker for min del. Det finnes ingen form for gjennværende lokalt dagligliv å beskue i gatene, og alt virker som om det er fabrikert som en slags disneylandversjon av en perfekt liten kinesisk småby. Bygningene over alt er gamle og ekte, ingen ting å si på det. Problemet er bare når samtlig inneholder de eksakt samme suvenirbutikkene, restaurantene og galleriene. Det skal ikke stikkes under en stol at det er bedagelig, eller koselig om du vil, å vandre gjennom de smale gatene mens en må dukke unna en og annen gammel kinesisk dame med en høne over skulderen på vei til restaurantkjøkkenet. De aller fleste turistene er kinesere, og man ser sjeldent vestlige folk i gatene, noe som igjen forsterker inntrykket om urørt idyll en smule. På samme måte så er det umulig å unngå å se hvor gjennomsyret kommersielt det hele egentlig er, og hvilken gullgruve dette må være.

Etter å ha sjekket inn var det på høy tid å utforske gatene litt, og det tok ikke lange tiden før jeg hadde gått meg seriøst vill. Løsning ble å prøve å navigere etter solen, slik at jeg gikk i noenlunde samme himmelretning, og etter lang tid kom jeg da tilbake til et sted jeg kjente igjen, hvorpå en rask lunch kunne inntas. En stor gjeng med folk bestående fra England, Australia og NZ inviterte meg med på lunch, og selv om jeg allerde nettopp hadde spist hadde jeg ingenting bedre å finne på, og det hele utartet seg til en halvlang kveld på en restaurant til de fleste av dem måtte med nattoget mot Kunming. Jeg avsluttet klokelig kvelden i rimelig tid, da jeg neste skulle opp tidlig, og hadde store planer om fysisk utfoldelse i den storslåtte kinesiske natur. Selveste Tiger Leaping Gorge stod på agendaen, en lang og veldig dyp dal i usedvanlig vakre omgivelser, som troner som et av Kinas mest populære turistmål. Google translate kommer opp med tittelen ”tiger-hoppe-juvet”, som kommer fra lengende om en tiger som hoppet over juvet for å slippe unna en jeger. Det smaleste stedet er hele 25 meter, og gjør historien en smule tvilsom i mine øyne. Mulig tigeren var av en art med superspenst. Ikke vet jeg. Tiger leaping Gorge er i følge wikipedia verdens dypeste elveførende juv, og de høyeste punktene på hver side er på hele 5600 og 5400 meter over havet.

De aller fleste vestlige turister i Lijiang tar også turen til Tiger Leaping Gorge, og på Mama Naxi's traff jeg på et eldre Australsk par som nettopp hadde gjennomført turen. Mannen kunne erklære at det var det hardeste han noen gang hadde vært gjennom, og hadde belønnet seg selv med en enorm tiger-tatovering på venste overarm. Et raskt blikk på hans noenlunde XL-store ølvom, og fleskede legger ga meg ingen grunn til verken panikk eller annen form for frykt. Det de fleste gjør, deriblandt meg, er å gå nesten hele dalen på langs, på stien et stykke opp i den ene fjellsiden, som til daglig blir brukt av lokabefolkningen. En forhåndbetalt minibuss for turister fraktet meg sammen med en noen andre turiste ut fra Lijiang, og to lange timer senere satte jeg igang å gå i lett regnvær sammen med en jente fra Holland to karer fra henholdsvis  Israel og Tyskland. Sammen gikk vi avgårde, og priset oss lykkelige hver gang solen tittet frem. Det mest beryktede stedet på turen er en bratt stigning med 28 kurver oppover, men dette var på ingen måte uoverkommelig. Langs stien fant vi i ny og ne noen kvinner som solgte et lite utvalg sjokolade, vann og brus. Billig hasj kunne de også tilby. Rart det der, hvordan jeg støter borti gamle hasjselgende damer når jeg tar meg en tur i fjellheime rundt om i verden.

Etter å ha ankommet Half Way Lodge, etter kun 4 og en halv times gange, dvs halvannen time raskere enn hva som er forventet, slo vi oss til med middag, noen pils og en utall runder kortspill. En kineser ved navn Billy og en annen israeler ble også innlemmet i gjengen. Half Way Lodge er det mest berømte og populære overnattingsstedet langs veien, og ligger ganske idyllisk til med en fantastisk utsikt til de ruvende fjellene på andre siden av dalen. Grunnet noenlunde slitne ben tok jeg kvelden forholdsvis tidlig, og var klar til dyst påfølgende morgen. Siste del av turen er kun halvannen times tur ned til hovedveien, men man kan også fortsette å gjøre unna en ekstra del lenger oppe. Jeg fant ut at en buss skulle tilbake til Lijiang og hoppet snart på denne, da resten av gjengen skulle i motsatt retning mot en by ved navn Shangri-la. Tilbake i Lijiang traff jeg atter en gang på Billy, som inviterte meg ut på middag, og en time senere hadde jeg et telefonnummer til en bekjent i Beijing. Får se hva som skjer når jeg kommer dit.

Angående de dårlige nyhetene fra forrige gang, så har jeg nå mottat en del svar på mine eposter, og det en enstemmig gruppe reiseselskaper kan bekrefte at det ikke vil være mulig å komme seg til Tibet før langt uti august. Faen. Vel det var det for denne gang. Tibet er ute av planen. De siste dagene har dette irritert meg voldsomt, da jeg hadde gledet meg enormt til å utforske det tibetanske platå. Det hjelper likevel ikke å gå rundt å gråte over spilt yak-melk, så gleden over å få tildelt enda mere tid til sentrale deler av Kina er en god nyhet i seg selv. Desverre kom den på bekostning av tapet av et av mine største ønsker for turen, så Tibet må nok vente til en annen gang. Kanskje jeg kan slå det sammen med en tur med den transsibirske jernbanen for å sope sammen et par av tingene som gikk skeis på denne turen.

I indonesia brydde jeg meg igrunnen heller lite om å lære meg for meget av det lokale språket, ihvertfall før helt på slutten, da jeg fant ut at det ikke var så alt for vanskelig å lære seg noen grunnleggende spørsmål og setninger. Jeg angret derfor på at jeg ikke viste interresse for dette fra begynnelsen av. Leksen er nå lært, og jeg har fra dag en her i Kina begynnt å pugge ord og tall, for å kunne lettere gjøre meg forstått. I og med folk generelt i Kina snakker særdeles lite engelsk kan dette ikke ansees som annet en en voldsom fordel. Idag, siste dagen i Lijiang, regner det som bare det, og jeg uker tiden til å oppdatere litt blogg å generelt holde meg innendørs. Litt lesing blir det også tid til, både skjønnliterært og kinesisk. Håper på bedre vær og tider i Chengdu, som visstnok skal være en helt fantastisk flott storby. Gleder meg, men først må en 33 timers togreise, inkludert 2 timers venting i Kunming gjennomføres. Det kan derfor noen dager før dere hører fra meg igjen, ettersom togreising ikke er gjenstsand for for mye blogginnhold. Ellers kan jeg opplyse om at et nytt minnekort til kameraet er hanket inn, og bilder kan nå lastes opp på bloggen lett som bare det, noe dette innlegget er et bevis på i form av hele 25 bilder. Enjoy.

Zaijian!
Slideshow Report as Spam

Use this image in your site

Copy and paste this html: