Siste meddelelser fra Indonesia..
Trip Start
Jul 22, 2010
1
100
113
Trip End
Jul 21, 2011
Medan, North Sumatra, Indonesia
Monday, May 30, 2011
Indonesia innehar fjerdeplass som nasjon i verden hva befolkningsstørrelse gjelder, og med sine snart 250 millioner mennesker, 300 språk og 8000 bebodde øyer snakker vi om et uoversiktelig antall kulturelle forskjeller, religioner, skikker og levesett. Etter nå å ha tilbrakt seks uker og to dager i Indonesia, som utgjør en brøkdel av hva man trenger for å virkelig ha sett indonesia, føler jeg alikevel at jeg har fått en vag forståelse over omfanget av hva dette landet har å by på. Søker man avslapping finnes alt fra australsk charterfeber og masseturisme på Bali til øde strandliv på tusenvis av tynt befolkede øyer i nordøst. Naturopplevelser varierer fra et imponerende antall vulkaner og fjellkjeder til vandring i tett jungel, mens obersvasjon av dyreliv ikke har noen grenser. Med ville tigre, elefanter og et utall ape-arter i vest, og med noen av verdens beste undersjøiske forhold med gigantiske hvalhaier og rokker i øst, for ikke å snakke om de ultraspesielle drage-øglene på Komodo, har Indonesia litt av hver å by på.
Etter nå å ha lest gjennom hva jeg akkurat skrev i forrige avsnitt, må jeg innrømme at det kanskje kan høres ut som om jeg atter en gang røper min hemmelige eksistens som reisebrosjyre-forfatter. Til tross for høysvevende ord om et på grensen til overdrevent fantastisk reisemål, holder jeg meg til hva jeg her har ytret og nekter å gi Indonesia en mindre rettferdig dom bare fordi folk muligens reagerer med skepsis på min høyst positivt pregede rapportering.
Indonesia er selvfølgelig ikke bare fryd og gammen (hva nå enn gammen er). Landet preges av korrupsjon, fattigdom, kriminalitet og utdanningsproblemer, og forskjellene rundt om er synlige. I Sanur på Bali så og opplevde jeg hvordan politiet gjennomfører mopedsertifikat-kontroll utelukkende i områder hvor turister garantert går i fellen og må bestikke seg vekk fra en rettsak. I ny og ne treffer man tiggere og folk i absolutt fattigdom, som feks forsøker å tjene til livets opphold med å synge på bussen eller selge tannpirkere på gaten. Benytter man seg av offentlig transport bør man passe på verdisakene, og det å ikke bolte dørene om natten er nesten uhørt, selv på fredelige og idylliske steder som Bukit Lawang. Jeg ytret forsiktig noen tanker om hvor vanskelig det må være å får orden på en nasjon med så enorme folketall etter å ha vært i India. Indonesia innehar knapt en fjerdedel av befolkningen til India, men en kvart milliard er ikke bare barnemat det heller. Noe særlig med skolegang utover barnetrinnet er de færreste forunt, spesielt ikke om man bor utenfor de store byene, for ikke å snakke om de mange tusen avsidesliggende øysamfunnene. Mengdene av søppel er heldigvis et par nivåer lavere enn India, og folk i Indonesia ser ut til å utøve noen hakk mere folkeskikk og ansvarsfølelse i forbindelse med nevte tema.
Noen små artige momenter som sitter igjen etter tiden i Indonesia, er blandt annet hvor populært det er å synge og spille gitar, da særlig blandt yngre menn. Over alt på kveldstid, om man befinner seg på et hostell eller på et gatehjørne, så finnes det nesten alltid en eller annen fyr som sitter og klimprer lett for seg selv. En annen ting er hvordan folk smiler fra øre til øre så fort man nevner Barack Obama. Den amerikanske presidenten er superpopulær her til lands, da han bodde og gikk på skole fire år i Jakarta da han var ung gutt på slutten av sekstitallet, og valget i 2009 ble fulgt nøye bland den Indonesiske befolkning. Interressen for den vestlig verden er også markant når man treffer på folk. Engelsk fotball er alltid en vinner, noe som igjen faktisk fører til at England som land er veldig populært i seg selv. Engelske flagg og Union Jack ser man over alt, og britisk popmusikk representert av Oasis, Radiohead og Blur spilles over alt. Forruten fotball, så er diverse lokale såpeopera dominerende på TV-fronten. Det første som slår en her, er hvor sykelig bleke skuespillerne er, og hvor kvalmende åpenbart det er hvor idealutseende er hentet fra.
Så, det uungåelige spørsmålet om jeg vil tilbake. Hmmm, ja, jeg vil jo det. Du finner kanskje svaret mitt en smule overraskende engasjementløst etter å ha proklamert hvor mye tid man trenger her og hvor ufattelig mye man kan se og finne på. Alikevel, så har jeg en slags tilfredshet og metthet over meg, og jeg er helt klart klar for noe nytt nå. Jeg ser selvfølgelig at de siste to ukene nord på Sumatra var en smule sløve og rastløse, og at det på sett og vis preger mine holdninger akkurat nå. Trolig vil dette endre seg, og den gnagende irritasjonen over de tingene som jeg ikke fikk med meg vil nok piffe opp lysten på en snarlig retur. Selvfølgelig skal det ikke stikkes under en stol at det fortsatt er en del temmelig frekke og freidige dykke-mål jeg godt kunne fått med meg før jeg flater ut i penalet. Sistnevnte begivenhet går forhåpentligvis ikke av stabelen før etter år 2060 en gang.
Du hellige Honduras hvordan tiden flyr. Når nå Indonesia ligger bak meg, gjenstår bare den siste av de store destinasjonene på min lille årslange utflukt, nemlig selveste Kina. Etter noen dager med administrativ jobbing og visum-sanking i Hanoi starter snart ferden inn i verdens mest folkerike nasjon, og rundt femti korte dager befinner jeg meg atter en gang på norsk jord. Disse femti dagene skal alikvel pakkes til den berømte randen hva innhold og opplevelser angår, som et slags skippertak i desperasjonens stund.
H
