På dragejakt med fotokamera

Trip Start Jul 22, 2010
1
92
113
Trip End Jul 21, 2011


Loading Map
Map your own trip!
Map Options
Show trip route
Hide lines
shadow

Flag of Indonesia  , East Nusa Tenggara,
Tuesday, April 26, 2011

Tidlig om morgenen, tirsdag den 25 april stod jeg opp fra den slarvete madrassen jeg hadde på gulvet på hotellrommet på Gili Trawangan, sa farvell for denne gang og takket for følget til Stig og Egil. De to slabedaskene hadde to timer til å sove bort før de skulle tilbake til Bali, men jeg var igrunnen ikke det spor misunnelig. Planenen mine var nemlig av en slik art at jeg følte et stigende optimisme og indre glede. Dagen før hadde jeg booket meg plass på reiseselskapet Peramas båt-tur fra Lombok til Flores og tilbake. Etter å ha blitt shippet inn til fastlandet på Lombok ble jeg kastet ombord i en buss. Her møtte jeg på en rekke mennesker jeg skulle tilbringe tiden fremover med. Blandt disse var en del ektepar og slikt, men også Tove fra Sverige og Kerstin fra Tyskland. Før ombordstigning stod besøk på en keramikk-krukke-fabrikk på agendaen, etterfulgt av besøk på et båtverft hvor man bygde halvveis fete båter. Sistnevnte var av den mere interressante sorten, da det å lage krukker og vaser og slikt desverre ikke er en av de mange gledene jeg har arvet fra min husflidskunst-interressert kjære mor.

På Lombok's østside embarkerte vi båten, og etter litt satte kapteinen kursen mot en bitte liten øy hvor vi snorklet og inntok middag rundt leirbål og slike greier. Litt vollyball-spilling før mørkets frembrudd ble det også tid til. Tove, Kerstin og jeg tok oss også en spasertur rundt ø’en, som ble gjort på 12 minutter. På nattestid vattet maskinmesteren opp det som fantes av gamp nede i maskinrommet, og vi duppet oss avgårde mot neste stopp. Ombord kunne man enten velge å inkvarteres i lugarer, eller spare noen hundringser og sove på dekk. Flesteparten valgte dette, og på akterdekket var en rekke madrasser lagt tett i tett. Da det blåste opp litt utpå natten, og sjøgangen ble noenlunde høy, førte dette til noen små tumulter og folk våknet opp med kroppen relokalisert på andre madrasser og slikt. Dagens første stopp var en liten innsjø dannet i et vulkankrater inne på en liten øy, hvor saltinnholdet var så høyt at til og med en meget tykk engelskmann kunne flyte rundt uten de helt store problemene. Like ved innsjøen ble det også litt tid til snorkling, men jeg var desverre ikke så voldsomt imponert over det jeg så. Jeg kan nå allerede røpe ovenfor leseren av Indonesias undersjøiske sights er av den fantastiske sorten, og dette vil bli forklart i senere innlegg, slik at det ikke feilaktig dannes negative inntrykk av dette landet på bakgrunn av mine middelmådige innledende opplevelser.

Senere samme dag, etter noen timer med tilbakelagte sjømil, gjorde vi strandhogg utenfor en liten landsby, og tok en spasertur for å se på lokalbefolkningens ve og vel. Nå sant skal sies, er jeg ikke så veldig fan av sånt, da jeg føler meg litt ubkvemm med slumsafari eller mennske-sighseeing, alt etter hva du velger å kalle det, og jeg stod med vilje over favela-tour i Rio og slum-tour i Mumbai. Det hele skulle alikevel vise seg å bli en voldsom hyggelig og fin affære. Da vi gikk gjennom gatene kom flere titals barn opp til oss og stirret på blekansiktene. Å bli tatt bilde av og så få se seg selv på kameraets skjerm var veldigt populært. Det er igrunnen ganske spennende å se hvordan folk som dette lever, så langt fra andre og selvforsynte hva mat og mest nødvendige remedier angår. Europeiske fotball er uberpopulært i Indonesia, til og med på de minste og mest avsidesliggende steder, og brorarten av alle guttebarn har en Mancherster United, Arsenal, Chelsea, Liverpool, Real Madrid, Roma eller Barcelona-drakt som sitt daglige antrekk. Hvor mange gruppebilder av smilende barn som ble tatt denne dagen vites ikke, men 21 turister med hvert sitt kamera gjorde sitt til at denne landsbyens yngste generasjon i det minste er foreviggjort.

Neste dag var det på tide med turens hovedattraksjon, nemlig besøk på Komodo-island for å prøve å beskue en forvokst øgle eller to. Disse beistene blir normalt rundt tre meter i voksen alder og kan være skikkelig farlige, da spyttet deres med tusenvis av merkelige bakterier er dødelig. Det samme er klørne, som lette kan rive en mann i stykker. Å prøve å løpe fra dem nytter heller ikke, da de lett innhenter deg om de vil. Heldigvis er komodovaranene ganske så fredelige når mann i følge med park-rangere tar en fem kilometer lang spasertur gjennom jungelen. Det tok oss ca femten minutter før den første dragen ble oppdage. En lang og sløv dagdriver av en øgle måtte pirkes i for å få en reaksjon, og til tross for at det var nesten som parkvokterne plaget den litt i meste laget, så var det kult å se når den labbet avgårde med søvnige steg.Tilbake på stranden ved kafeterian var vi alle en smule skuffet over å ikke ha sett mer en en drage. Plutselgi oppdaget vi en hel rekke liggende under trærne rundt om, og besøket på øyen var ikke så aller verst alikevel.

Etter et kort stopp på en fantastisk strand med litt innlagt snorkling kom vi utpå ettermiddagen frem til turens ende og snu-punkt, Labuan Bajo på øyen Flores. Planen min var igrunnen å bli med tilbake til Lombok med en gang, men etter å ha pratet litt med Tove om dykking, fant jeg ut
at jeg lett kunne tilbringe seks dager på Flores, der dykking kom til å ta en del av tiden.

Ferden fortsetter snart, og i neste innlegg berettes det om hvordan livet ombord på en såkalt livaboard-båt er, og hvordan ting står til med livet under vann i Indonesia.

Følg med!
Slideshow Report as Spam

Use this image in your site

Copy and paste this html: