River Wild!

Trip Start Jul 22, 2010
1
56
113
Trip End Jul 21, 2011


Loading Map
Map your own trip!
Map Options
Show trip route
Hide lines
shadow

Flag of Australia  , Queensland,
Thursday, January 13, 2011

Hei og hopp. Siden siste oppdatering har det skjedd ganske mye her i Australia. Jeg har alikevel, og av den grunn, ikke foretatt meg for meget. Jeg forlot dere sist i Surfers Paradise, der jeg grunnet voldsomt rengvær krøp sammen i forsterstilling og klamret meg til sengen. Raskt etter at jeg pakket sammen laptoppen hoppet jeg på den grå hunden og ankom Brisbane noen timer sener. På stasjonen ble jeg drive-by-plukket-opp av Rob i hans lyseblå Nissan. Gledelig gjennsyn var det, og vi dumpet av baggen min i leiligheten hans før vi stakk ut for å sette tennene i en saftig burger i Brisbane down town. Siden det var helg, fant to av Roberts kamerater ut at de skulle feire sine geburtsdager på fredagen og lørdagen. Det var derfor duket for noen nattlige sprell. Dette ble så tilfellet. Lørdag formiddag fant Rob det for godt å ta meg med opp på Brisbanes høyeste åskam der vi kunne beskue storbyen i all sin prakt. Ellers gjorde vi ikke så meget annet enn å ligge på sofaen, se utallige episoder av Seinfeld og kansje ta en tur på butikken. Brisbane har igrunnen ikke så meget å by på hva gjelder turistattraksjoner, men det gjorde meg igrunnen ikke noe som helst da det var herlig å holde seg inne med playstation og film mens regnet hamret på ruten. Kan ikke alltid løpe rundt som gal japansk turist med telelinse og filmrullpartronbelte.

Som tidligere fortalt hadde jeg storstilte ambiøse planer om å sammen med søster-gjengen fra England komme meg til Noosa, hvor vi dagen etter skulle ta turen til et hostel i dingo bay, for så å dra på Jeep-tur til vakre Frasier Island. Ved ankomst Noosa traff jeg jentene på hostellet, men stemingen var aldeles langt fra  topp. Kontinuerlig regnvær hadde gjort sitt med sinnstemningen til jentene, og jeg må si at ikke jeg heller så så meget frem til å ligge i telt i høljevær. Alikevel booket vi buss til Dingo Bay påfølgende dag. Samme kveld, valgte jeg å sprite opp stemningen litt med å dra søstrene med på kino, og lot dem velge en skikkelig chick-flick ved navn "love and other drugs". Grei film om kjærlighet, legemiddelindustri og Parkinsons sykdom.

Dagen etter slo nyheten om at det ikke ville være mulig å komme seg til Dingo Bay ned som lyn fra særdeles grå-våt himmel, da veien dit var vasket bort og ingen busser kunne komme seg frem. Jeg var like overrasket over denne nyheten som den dagen Jan Thomas kom ut av kjøleskapet. Vi kansellerte derfor vår Fraser Island tur og tok heller bussen ned til nærmeste by med tilgjengelig flyplass, nemlig Brisbane. Jeg tok inn på Robs gratis bed & Breakfast, mens jentene fant seg et hostel nede i byen. Morgenen etter hadde vi store planer om å dra til en vannsklie-park kalt Wet & Wild, og hadde forhåpninger om korte køer siden det regnet kenguruer og koalaer. Da vi våknet og slo på fjernsynsapparatet, fant vi fort ut at dette ikke ville la seg gjøre. Alle veier mellom Brisbane og Sydvestlige områder var oversvømte, og man forventet oversvømmelser inne i Brisbane sentrum innen kort tid. Formiddagen gikk derfor med til å kikke på nyhetene og se at bydel etter bydel ble tatt av flommen. Tv-bilder viste drivende biler og store shippingcontainere som krasjet inn i folk som klamret seg til trær og lyktestolper. Enkelte hus fløt rundt i elver med folk på taket, helikoptre fløy i skytteltrafikk for å redde flest mulig og store tilfluktssenter ble opprettet i idrettshaller og liknende. Queenslandområdet var i total krise. Vi snakker her om et oversømt område på størrelse med Tyskland og Frankrike til sammen. I den lille byen Ipswich hadde man til og med opplevd en slags mini-tsunami med en to meter høy bølge som skyllet gjennom byen og tok med seg alt som ikke var boltet fast. Utover dagen ble det rapportert om stigende dødstall og savnede personer, samt at det ble listet opp bydeler som fryktet oversvømt innen kort tid. Blandt bydelene var den vi befant oss i, og vi trasket ut en tur for å se om vi kunne se noe vann. To hundre meter nede i gaten hadde vannet steget til en halv meter ca, og enkelte biler prøvde lykken på å forsere vannmassene mens andre stod fast. Vi vasset rundt og tok bilder, samt hjalp noen folk med å dytte bilen deres til grunnere farvann. På dette tidspunkt gikk vannet så vidt over dørstokken på en seven-eleven butikk like ved, neste dag skulle det vise seg at vannet stod opp til taket. Planen min var i utgangspunktet å fly til Sydney på fredagen, men fant fort ut at det å komme seg videre dagen etter, dvs onsdagen ville være det smarteste, skulle jeg har noe som helst håp om å komme meg ut til flyplassen i det hele tatt. Utover natten steg vannet jevnt og trutt, og neste morgen hadde det steget med over to meter. På nyhetene kunne man berette om at man fryktet at det ville overgår den forferdelige oversvømmelsen i 1974, der man hadde 20 meter vannstand i elvene. Nå har det visstnok det, og i skrivende stund er dødstallet opp i hele 15, deriblandt 5 barn. Rob og hans kompis Andrew som også bodde der hadde i utgangspunktet tenkt å bare bli på stedet siden de bodde i 3 etage, men ettersom strømmen kom til å bli kuttet fant de ut at det var best å komme seg ut de også. Jeg ble vekket denne morgenen av sirener og helikoptre flyvende rundt i fem-tiden og da jeg i ni-tiden satte meg på t-banen mot flyplassen, som forstatt gikk, dro Robert og Andrew avgårde hjem til sine foreldre som bodde i langt tørrere strøk. Før vi dro ryddet vi ut av kjellerboden og bar alt opp på terassen, sånn i tilfelle. Bilene til Robert og Andrew ble også satt på det høyste høydedraget i området. Omfanget av denne oversvømmelsen er bare helt vanvittig. Nå når jeg ser på tv her i Sydney er hele 20.000 husstander oversvømt, og de offentlige kostnadene er beregnet til rundt 70 milliarder kroner. Tørr ikke tenke på kostnadene som er påført private eiendommer. Tenker de ansatte i forsikringsselskapene er glad dette skjedde nå og ikke for noen uker siden med tanke på julegratiale. Da jeg dro til Brisbane var en del små tettsteder rundt om i området rammet, og totalt oversvømt, men jeg hadde aldri trodd at flommen skulle treffe milionbyen Brisbane.

Til min store glede kom jeg meg til flyplassen og videre til Sydney. Her valset jeg igår rundt og kikket på ting og tang, før jeg gikk serdeles tidlig til sengs. I dag har jeg hentet passet mitt på Indian Visa Center og er storfornøyd med det. I kveld er jeg invitert på hjemmelaget middag av de monopolspillende irske jentene Gillian og Orla jeg traff på Fiji. De bor her til vanlig litt utenfor byen på et sted som heter Coogee, ikke langt fra Bondi Beach. I morgen treffer jeg atter en gang på Lauren fra Melbourne som kommer til Sydney for å treffe på en venninne her. Hva gjelder å forlate Australia før tiden så ser dette mørkt ut, da det koster noe helt vanvittig å få endre dato på hele flyreisen til India. Jeg skal derfor forsøke å få meg et fly opp til Darwin eller Cairns og tilbringe den siste uken her til lands i disse områdene. For øyeblikket er jeg en smule rådvill og vet ikke helt hva jeg skal finne på den siste uken. Har litt lyst å komme meg inn i landet og vekk fra kysten, og kansje se Ayers Rock, men vet ikke hvor meget dette vil koste og hvor lang tid det tar. Forhåpentligvis har det sydovergående regnværet i Queensland gått så langt syd nå at det vil være muligheter for litt sol og strandliv helt opp i nord. Hvem vet hvor haren hopper. Tiden får vise.

Jeg har forresten nå også lastet opp flere bilder på de to forrige innleggene her på bloggen. Etter noen nå litt dystre innlegg bestående av enorme vannmasser og ustoppelig regnvær, håper jeg på å kunne forfatte en solskinnshistorie ved neste anledning. Hva som skjer i Australia nå er en ubeskrivelig tragedie, med tanke på all ødeleggelsen og ikke minst livene som har gått tapt. Alikevel  må jeg innrømme at fra mitt ståsted, hvor ingen direkte død og fordervelse ble observert, var dette litt spennende. Usikkerheten angående om jeg skulle klare å komme meg ut i tide var hele tiden tilstede, og det å faktisk føle på kroppen at jeg var noenlunde midt i begivenhetenes gang var rart. Får alikevel håpe på at liknende ikke oppleves på fremtidige reisemål.
"Si ja laydah", som man sier her.
Slideshow Report as Spam

Comments

Rob on

pow right in the kisser

Add Comment

Use this image in your site

Copy and paste this html: