Elvecruise og ølsmaking

Trip Start Jul 22, 2010
1
50
113
Trip End Jul 21, 2011


Loading Map
Map your own trip!
Map Options
Show trip route
Hide lines
shadow

Flag of New Zealand  , South Island,
Thursday, December 16, 2010

Om du er blandt de av oss som enda ikke lider av diverse humkommelsesforstyrrelser hukser du kansje at jeg avsluttet forrige eventyr her på bloggen med å proklamere hvordan Arjen og jeg måtte gå slukøret hjem og vente på bedre tider da raftingturen vår ble utsatt grunnet for høy vannstand i Shotover river. Resten av dagen gikk med til bloggoppdateringer til glede for enkelte bloggfans da unnasluntring fra slike edle aktiviteter har stått høyt på agendaen for undertegnede den siste tiden. Dette mye grunnet at den allerede spådte sprengningen av tidsbudgettet ble gjennomført med noen tonn sprengstoff for meget. Jammen mye som skjer her i det sydøstlige hjørnet av den sydlige halvkule. Etter at mine blødende fingre smacket sammen laptoppen bestod kvelden av en liten tur ut med Arjen for å feire at det skulle raftes dagen derpå. Dette var kjekke greier og vi koste oss glugg ihjel. Dro etter en stund på Buffalos bar der de denne kvelden hadde Buffugly, deres egen versjon av Coyote Ugly, med dansende bartendere av det kvinnlige kjønn dansende på bardisken. Problemet var bare at disse var så ut som de aldri hadde danset før og folk buet og pep, noe som førte til at vi hadde det særdeles morsomt.

Morgene etter var den store dagen kommet da "the skippers" (navnet på laget vårt da vi vant konkurransen i Frans Josef. Kommer fra at jeg kan en nederlands barnesang som begynner med "skipper mak ik oberfaren ja of nej, skipper mot ik rheld betzalen ja of nei") endelig skulle få nyte godt av den forrykende innsatsen som ble lagt ned i "monsoon" bar i Franz Josef. Etter litt venting ble vi busset opp til raftinghovedkvarteret der vi ble kledd opp i våtdrakter, hjelmer og redningsvester. Kort etter bar det avgårde på ny busstur over et fjell og nedover en grusvei som jeg vil tørre å påstå var mye farligere enn verdens farligste vei i Bolivia, hva fare for å kjøre utfor angikk. Temmelig høyt ned var det, men mest av alt var jeg fasinert over hvor utrolig vakker naturen her var, med sine klipper og ringenes herre-landskap. Etter at store deler av bussen hadde holdt pusten i over 45 minutter ankom vi elven, shotover river, og gikk gjennom instrukser, delt opp i lag og satte avgårde nedover elven. Været scoret sånn sirka 5 pluss på terningen og alt var nydelig. Elven ble i et par århundrer brukt til gullgraving og er visstnok nummer to i verden hva avkastning angår nest etter Yukon. Langs elvebreddene kunne vi se etterlatenskaper etter gullrushets gullalder (lite ordspill ute å går her ja), i form av rustent og ødelagt samlebåndmaterial, hytteruiner og gondolvaiere og slikt. Langs elvebreddene gikk fjellsidene ganske bratt oppover og her og der kunne vi iaktta ville fjellgeiter og lavtflyvende hauker. De første minuttene av vår tur nedover elven foregikk i ganske rolige former, bortsett fra at guiden brølte kommandoer og trenet oss i å slenge oss ned i bunnen av båten og på komme oss opp igjen klar for mer intenspadling. Etter en stund begynte strykene å tilta og ting ble virkelig kjekt. Da slutten nærmet seg og vi skulle gjennom de værste strykene havnet vi sidelengs mellom to steiner og jeg hang ut av båten med foten hengende fast under en rem, samt at strømmet dyttet overkroppen min ned så jeg ikke kom opp. Arjen forstod hva som var i gjerde og løsnet foten min så jeg kunne komme meg opp igjen, akkurat i tide til at jeg kom meg opp i båten igjen før den for videre nedover. På dette punktet følte jeg meg temmelig som Meryl Streep i River Wild. Siste delen bestod av en 170 meter underjordisk tunnell som ebbet ut i et voldsomt stryk. Dette var temmelig kult og en verdig avslutning på halvannen times gummibåt-cruise nedover elven. Etterpå fant jeg ut etter litt prat at guiden pleide å jobbe på Voss hver sommer, og han inviterte meg opp dit når jeg kommer hjem i august. Håper det går i orden. Samme kveld fant vi ut at vi skulle ta det rolig, og siden jeg var sliten etter lang dag med mye frisk luft og skulle opp tidlig dagen etter for å ta bussen sydover var dette igrunnen en plan som luktet av intet mindre enn brak-suksess. Resultatet ble derfor å stikke på kino sammen med Alex og Aileen fra Tyskland for å se Due Date med Robert Downy Jr. Helt grei komedie men en tynn historie og dårlige humorstunts sammen med han der raringen fra hangover med gresk etternavn. Terningkast tre. En stor eske popkorn og noen små timer med film senere var det leggetid.

Morgenen etter hadde gull i munn, hva nå det vil si, og jeg kom meg opp i tide og trasket to minutter gjennom gatene i en uvanlig stille Queenstown. Nesten fire timer senere ankom jeg Invercargill der jeg skulle treffe Louise jeg traff på Fiji, men hun skulle jobbe frem til litt utpå ettermiddagen, så siden jeg ankom allerede halv elleve på formiddagen hadde jeg noen timer å slå ihjel. Resultatet ble å traske gatelangs å se på hva downtown Inverargill hadde å by på. Ikke meget må jeg medgi.  Bortsett fra en kjent motosykkel brukt til fartsrekorder i ørkenen av en kjent fyr og verdens eneste fortsatt levende dinosaur bestor byen av såkalte boy racers, aka rånere samt vaggende fete alenemødre som trillet rundt på krapylene og tutet kaffe på starbucks. Angående motorsykkelen så finnes det en film med Antony Hopkins tror jeg om denne fyren, kaldt the last indian eller noe slikt. Hva gjelder dinoen så er dette bare en iguana-liknende øgle som sover i et bur. En god løsning på hvordan forbrenne tid er alltid å ta turen på internettcafe og der ble jeg hengende til Louise møtte meg utenfor. Etter kort sightseeing med hennes daffe Mazda dro vi gjem til henne for å lage middag og grille i bakhagen. Etter en stund kom Louises flat-mate Tess også hjem fra jobb og etter litt prat om lokalt øl fant vi ut at det å arrangere en aldri så liten øltest kunne være kult. Jeg og Louise dro derfor til en sjappe med det fantastiske navnet Liqourland, et slags disneyland for alkoholikere der man kunne velge å vrake mellom det som finnes av alkoholdige drikker. Senere ble sofistikert ølsmaking med høysvevende synserier om smak og fylde, aroma og duft gjennomført. Til og med etikettene, eller flaskelogoene om du vil, evaluert. Ute i bakhagen hadde vi det ganske så hyggelig med øl og grillmat til solen gikk ned i ti-tiden, og etter litt tv-titting tok vi alle kvelden. Neste morgen tok jeg bussen tilbake til Queenstown for en siste overnatting der før jeg atter en gang skulle hoppe på stray-bussen opp til Christchurh med en liten overnatting i Mount Cook. Siste del av turen opp til Queenstown gikk langs innsjøen Wakatipu, som er et magisk skue i seg selv.

Tilbake i Queenstown i skrivende stund venter jeg nå på at Aileen fra tyskland, Aishling fra Irland og Edward fra USA skal bli ferdige så vi kan ta en liten tur ut og feire vår siste dag i Queenstown. Denne byen kommer definitivt til å være det første som dukker opp om jeg skal tenkte tilbake på New Zealand, da jeg har tilbrakt totalt en uke og har opplevd så meget
her. Sist gang skrev jeg at jeg var usikker på om flere oppdateringer ville komme fra New Zealand. Jeg skuffer av og til, men heller sjelden, og gir de som fortsatt gidder lese blogg hele to innlegg til fra New Zealand. En siste oppdatering vil derfor komme fra Christchurch, selv om den kansje må skrives i Melbourne.

Hiv og hoi fra Hjalmar
Slideshow Report as Spam

Use this image in your site

Copy and paste this html: