Bula!, mer Bula! og overdose Bula!

Trip Start Jul 22, 2010
1
44
113
Trip End Jul 21, 2011


Loading Map
Map your own trip!
Map Options
Show trip route
Hide lines
shadow

Flag of Fiji  , Western,
Friday, November 19, 2010

Etter å ha sittet på LAX i syv timer og ventet kom jeg meg endelig på flyet til Fiji. Jeg kan nå regnes som ekslusivt medlem i den klubben som aldri fikk oppleve 18 november, da jeg like så godt skippet denne dag da jeg fløy over datolinjen. Klokken fem om morgenen den 19ene landet jeg i Nadi på fiji, og fikk etter litt om og men kommet meg ned til havnen der jeg sammen med et britisk par jeg kom i snakk med på flyplassen fikk plass på Awesome Adventures Fiji's båt Yasawa Flyer. Denne går opp og ned langs øygruppen Yasawa fra fastlandet hver dag, og gjør det mulig å hoppe fra øy til øy her. Jeg startet like så godt i nord for så å jobbe meg nedover tilbake til Nadi iløpet av de 10 dagene jeg skulle tilbringe her i sydhavsparadiset. Når jeg bruker såpass store ord så overdriver jeg ikke. Fiji er kansje ikke verdens mest piktureske og perfekte sydhavsparadis, men denne lille nasjonen er jammen ikke langt bak. Jungelkledde små øyer over alt med hvite strender trekker horder av turister året rundt, og de små øysamfunnene her i strøket lever ene og alene på pengene backpakere og andre omreisende legger igjen. En rekke resorter av forskjellige standarder er å velger mellom. Alle har inkludert full kost, da det er vanskelig å få tak i mat på annet vis. Mitt første stopp het Nabula lodge, som var et koselig lite sted med elektrisitet rundt 10 timer i døgnet. Her ble jeg kjent med de andre gjestene som talte 15. Sosialt er det når alle måltid er til faste tider og alle samles rundt et langbord. Maten på Nabula var grei nok når det kommer til smak og slikt, men mengden som ble satt på bordet foran oss var ikke nok til å bli fullstendig mett på, så mange sultet nok litt, deriblandt jeg. Stedet fikk raskt kallenavnet Diet Island. En Irsk fyr inviterte meg på noen øl på stranden samme kveld og vi hadde en riktig så kjekt stund, siden det igrunnen ikke gikk an å finne på så meget mye mer enn dette. Samme kveld ble det arrangert Bula-dansing, og så ble det servert Kava på terrassen. For å ta en ting først. Har du vært på Fiji kan du ikke unngå å høre ordet Bula! Det betyr både hei og hvordan går det, og blir brukt hele tiden når man hilser på folk, både forbipasserende samt folk man skal til å snakke til. I tillegg hyler man Bula! når man danser lokale folkedanser i et sett. Båtbilletten for 14 dager som jeg kjøpe het Buls-pass. Hva Kava angår, er dette en drikk som lages ut ifra røtter og liknende fra kavatreet, og blandes sammen med vann i en stor bolle. Det ser ut som og smaker nesten som sølevann, men jeg kunne ikke si at det var spå forferdelig som folk skal ha det til. Man får også en beroligende effekt, og tungen blir nummet etter kort tid, alt etter hvor konsentrert blandingen er. Skikken er å sitte på gulvet i sirkel rundt den store bollen, og en liten skål blir fylt opp og sent rundt. Før den lille skålen føres til munnen må mann si Bula! og klappe en gang. Etter at du har drukket opp alt innholdet er skikken å klappe 3 ganger. Dette er stor tradisjon, men turistutgaven er nok på ingen måte så sterk som den de lokale drikker når de er for seg selv.

Etter en natt på Nabula lodge hang jeg meg på Naill fra Irland og vi dro over til andre siden av bukten sammen med 3 jenter fra Stockholm og tok inn på Coral View resort. Et litt større sted som rommet en del flere mennesker. Slikt flører til lystig lag, og kvelden ble lang. Dagen etter dro jeg avgårde med to karer fra Nederland for å gjøre et shark-feeding-dive. Etter rask synking ned til 20 meters dyp ca holdt vi oss godt fast i et tau grunnet strømninger, mens noen lokale spredte ut torskehoder og slikt. Forventingene var store, og vi hadde blitt lovet opp til 4 meter lange hammerhodehaier samt 3 meter lange reefsharks. Skuffelsen var derfor stor da ingenting slikt dukket opp, forruten en ca 2 meter lang hvitetip som sirklet rundt og forsvant like etter. Tilbake på land ble hengekøyen inntatt og jeg duppet av i solen. Plutselig ble jeg vekket av svak prikking på skulderen, og en jente fra New Zealand lurte på om jeg ville være med å ta et dobbeltdykk på ettermiddagen. Ettersom jeg akkurat hadde foretatt et skuffende dykk sa jeg ja og senere dro vi avsted sammen med en guide og dykket på en stor vegg av koraller, og litt senere var vi i vannet igjen og svømte rundt en undersjøisk klippe med med et yrende dyreliv rundt. To helt greie dykk, men ingenting i forhold til hverken Belize, Mexico eller Honduras. Problemer med masken hadde jeg også, og den ble aldri helt tett. Hver natt ble det også her arrangert underholdning fra staben på resorten, og et bula-dans-show ble fremvist i forskjellige former hver natt. En velkommen og en avskjedssang ble også femfør hver dag for tilreisende og forlatende gjester. Disse menneskene må sies å være særdeles glade i sang og musikk, og blir tydeligvis aldri lei av det heller. Maken til smilende og hyggelige folk har jeg ikke vært borti før, Forhåpentligvis er det ikke påtatt for turismens skyld. Det virket ihvertfall ikke slik på noe som helst vis.

Etter tre dager på Coral View var det på tide å komme seg videre. Jeg tok båten ned til White Sandy Beaches, hvor jeg fikk stedet for meg selv sammen med to tyske gutter og en engelsk jente. Det ble til en rolig natt, selv om staben her danset seg til døde for oss. Ferden gikk videre neste dag, denne gang i retning av beryktede Beachkomber Island, men det kan du desverre ikke lese om uten å klikke deg videre i bloggen.
Til da, Vinaka til dere alle, og Wayalailai!
Slideshow Report as Spam

Use this image in your site

Copy and paste this html: