Oaxaca, Central Mexico and Gulf Coast, Mexico
Tuesday, October 26, 2010
Eventyret om de to landstrykerene fortsetter. Etter en lang og slitsom nattbuss ankom vi endelig Oaxaca, en meksikansk perle av en by for folk med særlig interesse for historie, kunst og kultur. Når sant skal sies, så er nok verken Jørgen eller jeg i topsjiktet hva denne kategorien gjelder, men vi tuslet nå alikevel rundt og så på utsiden av en rekke kirker og gamle bygninger, kort tid etter at vi hadde tatt inn på hostellet samme morgen. Det som derimot ikke var like hyggelig var at da vi ankom busstasjonen i Oaxaca fant Jørgen ut at mobiltelefonen og en del kontanter var borte fra hans insjekkede ryggsekk, noe som ble starten på en lang dag med harde kamper og jevnlige små nederlag mot det meksikanske byråkrati. Etter som nevnt å ha tatt inn på hostellet og valset en tur ned til hovedplazaen i Oaxaca, Zocala, for litt frokost på en gatecafe, begynte jakten på noen mennesker som ville være villig til å la oss skrive en offisiell rapport, slik at en erstatningssak kunne føres hjemme i Norge når Jørgen drar hjem. Dette skulle vise seg å være lettere sagt en gjort. Første stopp ble på et turistinformasjonskontor for spørsmål om hvor man kunne finne representanter fra det stolte meksikanske politivesen. Politistasjonen lå selvfølgelig 15-20 minutters gange unna sentrum, og vi trasket avgårde. Solen stod på sitt høyeste og det var i bunn og grunn ganske så varmt og klamt i Oaxaca's brosteinsbelagte gater fra kolonitide. En stor vannflaske senere og vel fremme ved politistasjonen ble vi fortalt at her behandlet de kun saker for borgere av de storslåtte meksikanske stater, og vi ble derfor henvist til et kontor som tar seg av turistrelaterte saker. Dette kontoret lå selvfølgelig i stikk motsatt ende av byen, og vi la atter i vei mot det som forhåpentligvis snart skulle være en enkel formalitet. Men nei. Stedet var ikke å finne på kartet hvor politdamen med de store grå brillene hadde påstått. Et nytt besøk på turistinformasjonen med litt ytterligere forklaring om vårt problem førte oss derfor til et annet, dog større turistsenter. Her møtte vi på en høyst behjelpelig fyr med lang hestehale, haltene engelsk og småstor ølvom. Han sa seg villig til å bli med opp på den allerede besøkte politistasjonen for å forklare på flytende spansk, noe vi sa oss villig til. Etter nye lange gatevandringer fikk vi samme forklaring om at et kontor opprettet for å ta vare på turisters velbefinnende fantes på andre siden av byen. Denne gang befant det seg tilfeldigvis på et litt anderledes sted på kartet, og vi fant det til slutt. Ølvom-mannen dro hjem og vi hilste på en hyggelig mann bak skranken som kunne opplyse til vår stor glede at de folkene som trengtes for en slik sak ikke var til stede, men kom tilbake om en god time. Løsningen ble derfor retur til hostellet, hvor en liten cowboy-strekk ble gjennomført før Jørgen tok turen tilbak til dette kontoret som utrolig nok lå kun 10 minutter unna. Her traff han på en man som tok ham med til et nytt kontor hvor en rekke sjema og formaliteter ble utfylt og gjennomgått. En ganske så kjekk og glatt advokat-fyr i dyr dress tilbød Jørgen sine tjenester mens han viste frem beviser på at hans brødre i Los Angeles var store advokater der. Like relevant ovenfor hans egne ferdigheter som om Blomsterfinn skulle ha skrytt av sin gamle tantes ferdigheter innen thaiboksing på ytre enebakk eldresenters blomsterkonferanse. Jørgen klarte heldigvis, med hjelp fra den hyggelige fyrens om fulgte ham dertil å takke nei og riste av seg denne advokatfyren. Etter en stund fikk han dog også sine papirer og kan ved hjemkomst fedrelandet få erstattet sine tap. Klokken var på dette tidspunkt allerede halv åtte, og vi møttes nede på Zocala for en liten middag med tilhørende øl, før vi vandret rundt og så på livet i denne vakre byen. Denne kvelden var det tydeligvis noe ekstraordinært på gang, da gatene var smekkfulle av folk som danset og underholdt rundt om. Et sted kom vi over et slags show med litt eldre rallybiler og et par karer i kjøredresser flankert av en rekke cheerleader-lignende jenter som ristet champagneflasker mens folkemengden jublet av full hals. Stilige biler uansett.
Grunnet en lang og slitsom dag gikk vi forholdsvis tidlig til sengs og kansellerte pub-crawlingen vi hadde forespeilet oss etter å ha lest om de manfoldige spenstige barene i Oaxaca. Dagen etter, sånn i halv elleve-tiden ble vi hentet på hostellet av en forhåndsbestilt minibuss, som tok en evighetsrunde rundt i byen og plukket opp andre folk på diverse hosteller, før den stoppet på noe som så ut som hoved-minibuss-sentralen og stappet innet par lokale helter før vi kunne dra videre. Dette siste stoppet tok hele 25 minutter, og vi dro til slutt ut fra byen, hele 55 minutter etter at vi ble plukket opp. Dette var igrunne barnemat i forhold til resten av vår "lille" busstur ned til Oaxaca-kysten og den lille surfebyen Puerto Escondido. Denne "skjulte havnen", noenlunde direkte oversatt, har vært kjent for de fenomenale surfeforholdene siden før veien rundt fikk asfalt og Nixon gikk på en smell på Watergate Hotel (så en film om dette på en buss nettopp, hvis du lurte på henvisningens opprinnelse). Bussturen skulle visst ta 6 timer, og jeg hadde hørt rykter om nokså svingte og forferdelig vei, men hadde aldri trodd at dette skulle bli en 9 timers tur med spyende småunger, nedsatt blodsirkulasjoen i våre lange norske ben, total mentaltortur i form av meksikansk storbandsmusikk på et gir så høyt at Petter Solberg ville vært stolt. Jørgen fikk til slutt nok og spurte om vi kunne bytte ut radioens trompetskvalder med noe fra en CD. Da sjåføren sa ja jublet Jørgen litt, men jeg bad ham kontrollert om å ikke sprette champisen helt enda da det gjensto å se hva som var på Cd'en. Som fryktet var det identisk meksikansk folkemusikk på cd'en også. Jippi.
Omsider kom vi da frem, og etter litt leting tok vi inn på Dan & Carmens, et flott lite hotel der vi fikk tildelt en to etagers bungalow og alt var riktig så flott. Samme kveld stakk vi ned til hoteleier Dans venn Brad, som hadde åpningsdag for sin nye restaurant og bar der et heidundrenes flott liveband spilte tøffe coverlåter av normale vestlige rockeband. God avveksling. Dagen etter dro vi igjen til Brad og prøvde hans amerikanske Porkchops, som var noe av det beste vi hadde smakt sålangt i Mexico. Herlig. Dagene her sålangt har gått med til å dra på stranden og slikke sol, med noen små forsøk på litt bodyboarding på brett vi fikk låne av Dans niese som ble med oss.
Etter planen blir vi her i surfeparadis til torsdag og tar så bussen til Mex City for å tilbringe langhelgen der før vi flyr til estados unidos. Livet er herlig, bortsett fra litt mageproblemer for den Fyllingdalsfødte halvdel av reiseduoen. Nå venter stranden atter igjen, og Jørgen er sjeleglad for de timene med sol han kan karre til seg før retur til 2 grader og sludd i Bergen. Takk for oppdatering på siste innlegg Odd. Vi har ikke hjemlengsel enda, naturlig nok.
En litt mer utfyllende beskrivelse om Puerto Escondido kommer om kort tid, da tid er noe vi har nok av her. Følg med og forbli oppdatert på dine favorittbackpackeres eventyr. Mer spennede lesing skal man lete lenge etter. All right!
H&J
